Utviklingen i barnevernssaker er skremmende

Barnevernsstatistikk på BUDFIR sine hjemmesider viser at den hyppigste årsaken til at barn og unge kommer inn i barnevernet er manglende foreldreferdigheter.

Begrepet «manglende foreldreferdigheter» er ikke nærmere definert i barnevernsstatistikken. Det vi har opplevd de siste årene er en emosjonsfokusert undersøkelser hos familier, hvor barnevernstjenesten stadig anfører at barnet ikke får god nok emosjonell omsorg. Slike vurderinger er ikke basert på beskrivende og faglig sikre metoder som kan etterprøves.  Det er subjektive vurderinger, som baserer seg på skjønn og personlige preferanser om livstil og vaner.

Vi beveger oss stadig dit hvor barnevernstjenesten går inn i familier og vurderer på et tynt grunnlag om foreldrene oppdrar barna i tråd med den enkelte saksbehandlers verdier og syn. Vi mangler et system som sikrer at velfungerende foreldre ikke mister omsorgen fordi de blir målt opp mot en fasit som er fastsatt av tiltaksteamet i barnevernet – en fasit som ikke gir rom til det dagligdagse og normale som det at en mor eller far kan være stresset eller trøtt.

Vi har bevegd oss dit hvor barnevernstjenesten konkluder med at et barn har det bedre i fosterhjem enn hos en foreldre som har det for varmt hjemme eller som mangler tilstrekkelig med blikkontakt med barnet. I en sak ble det anført at barnet oppførte seg unormalt fordi barnet så på saksbehandler fremfor på mor under ett hjemmebesøk. Dette var tilstrekkelig til at barnevernstjenesten konkluderte med at barnet hadde tilknytningsforstyrrelse og akuttplassering ble besluttet – uten nærmere vurdering fra sakkyndig eller andre fagkyndig personell.

I slike saker er det ofte mangel på nødvendig kompetanse hos den enkelte saksbehandler eller miljøterapeut. Det kan være mangel på faglig kompetanse eller relasjonskompetansen – som evnen til å forstå andre, bygge tillitt og vise kultursensitivitet.

Det er skremmende at det ofte er de samme personene, med manglende kompetanse og forståelse, som bestemmer om barnet har god nok omsorg i hjemmet.  

Jeg er villig til å si at det i dag er fravær av forsvarlig rettssikkerhet og kontradiksjon i barnevernets saksbehandling. Sakens utfall og saksbehandlingen beror på hvem foreldrene møter i barnevernstejesten og hvor i landet de bor. Det er avhengig av ressurser og kompetanse hos det enkelte barnevernskontor.

Vi må ha et barnevern som fungerer. Et barnevern som redder barn fra overgrep, rus, vold og alvorlig psykiatri. Vi kan ikke ha et system der den enkelte saksbehandler eller miljøarbeiders synser, positive og negative fordommer og manglende kompetanse blir avgjørende for om omsorgen i hjemmet er god nok eller ikke. Et slikt system fører til uriktige vurderinger og vedtak, hvilket kan føre til uopprettelig skade for barn og familier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *