Hvordan etterprøve dokumenter opprettet av barnevernstjenesten?

En sak etter barnevernloven begynner med en bekymringsmelding om barnets omsorgssituasjon i hjemmet. En slik melding igangsetter en undersøkelsesprosess hvor barnevernstjenesten vil gå inn å undersøke forholdene i hjemmet. Det er barnevernstjenesten som styrer saken og som utarbeider de fleste skriftlige dokumenter. Dokumentene er viktige og tar ofte stor plass i en eventuell rettslig behandling av saken. Flere foreldre mener at dagens system i liten grad sikrer muligheten til å etterprøve dokumentene barnevernstjenesten oppretter i sakene.

I straffesaker sikres muligheten til etterprøvbarhet ved at det tas opptak i avhør av mistenkte og vitner. En slik adgang og lovhjemmel har vi ikke i barnevernloven. Det er dermed opp til den enkelte saksbehandler om de ønsker å tillate lydopptak der foreldrene fremsetter et slikt ønske. Erfaringen tilsier at saksbehandler motsetter seg dette, i de saker hvor det faktisk er nødvendig å sikre etterprøvbarhet ved lydopptak.

Barne- og familiedepartementet har i Januar, år 2000, omtalt bruken av lydopptak i brev til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, hvor det anføres at bruk av lydopptak ikke vil være heldig for et godt samarbeid mellom de private parter og barnevernstjenesten. I samme brev er det vist til at formålet etter barnevernloven § 4-3 er å avdekke om barn lever under forhold som gjør det nødvendig med tiltak og ikke å «sikre bevis» for en eventuell senere rettsbehandling. Dette er gjengitt i et brev av 26.06.2016 sendt fra Barne-, familie- og familiedirektoratet til Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Det er korrekt at § 4-3 ikke har som formål å sikre bevis for senere rettsbehandling. Spørsmålet er imidlertid om man kan skille disse prosessene på en slik svart/hvitt måte? Når det foreligger en bekymringsmelding om hvordan barnet har det hjemme, vil barnevernstjenesten igangsette en nærmere undersøkelse rundt familiens evne til å gi tilstrekkelig omsorg for barnet. Det vil i undersøkelsesfasen opparbeides referater og journaler av møter med foreldre, barn og observasjoner av eventuelle hjemmebesøk eller samvær mellom foreldre og barn.

Etter min mening vil en passende formulering være at «undersøkelsen har til formål å sikre bevis på hvordan barnets omsorgssituasjon i hjemmet faktisk er.» Dersom disse «bevisene» dokumenterer en god og forsvarlig omsorgssituasjon, vil saken henlegges av barnevernstjenesten. Problemet oppstår imidlertid i de situasjoner hvor barnevernstjenesten mener at bevisene viser at vilkårene for inngripende vedtak, for eksempel omsorgsovertakelse, er oppfylt. De bevisene som er sikret gjennom undersøkelsesfasen er de bevis som vil bli ført i nemndsbehandlingen.

Vi står da ofte i en situasjon hvor barnevernstjenesten sin oppfatning av omsorgssituasjonen står i strid med foreldrenes mening om både barnets omsorgssituasjon, og undersøkelsesfasen. I møte med det offentlige vil foreldrene føle seg maktesløse, og som den svake part i saken. I en nemndsbehandling vil de fleste dokumenter være utarbeidet av barnevernstjenesten. Ulike saksbehandlere fra barnevernstjenesten vil føres som vitner og forsterke det de har nedfelt i dokumentene. Foreldrenes forklaring vil stå i strid med både dokumentene og saksbehandlerens forklaring, og foreldrene føler dermed at deres forklaring har mindre troverdighet.

I straffesaker skal tvil komme tiltalte til gode. En slik streng regel har vi imidlertid ikke i sivile saker.

 

Betydningen av barnevernets utøvelse av skjønn i dokumentene

Ikke sjeldent opplever jeg at foreldrene ikke kjenner seg igjen i bildet som er skapt av dem i sakens dokumenter. De har en annen oppfatning av hvordan samværene har vært, samt hva som ble sagt i møter med barnevernstjenesten. I noen saker har jeg selv erfart at barnevernstjenesten ikke har hatt en balansert fremstilling av møtets innhold. Jeg har også erfart at betydelig viktig informasjon fra foreldrene ikke er tatt med i referater, som for eksempel at de har samtykket til hjelpetiltak ol. De ovennevnte forhold er gjerne det som skaper et tillitsbrudd og en kamp mellom foreldre og barnevernstjenesten. Dette er ofte til hinder for en god dialog mellom partene. Et stort problem blir også at fokuset flyttes fra barnets totale omsorgssituasjon, til hva foreldrene har sagt og ikke sagt i undersøkelsesfasen.

Dette er heldigvis ikke hovedregelen, men det viser imidlertid at vi ikke alltid kan avfeie foreldrenes anførsler om at det skapes et ukorrekt bilde av dem i sakens dokumenter.

Foreldre opplever ofte at barnevernstjenesten har vanskeligheter med å korrigere inntrykket de har fått av dem i lys av bekymringsmeldingen. Vi er alle mennesker, og mennesker er kjent for å ikke ville innrømme feil. Videre er det også kjent at vi tolker både ord og utsagn på forskjellig måte. Konklusjonen er ofte avhengig av skjønn og personlige preferanser. Kanskje er dette bakgrunnen for at dokumentene i noen tilfeller er preget av en argumentasjon som rettferdiggjør saksbehandler sitt syn på saken.

Dersom det først er dannet et negativt bilde av situasjonen, vil det være lettere å tolke utsagn i en negativ retning for å rettferdiggjøre beslutninger og syn på saken. Risikoen for at man låser seg i en oppfatning fremfor å se på alternative vurderinger og beslutninger blir da veldig stor. Det kan få uheldige konsekvenser at slike subjektive oppfatninger legger føringer for hva som blir nedfelt i dokumentasjoner, som igjen kan føres som bevis for retten. Resultatet kan bli at rettsikkerheten til foreldre og barn ikke ivaretas, slik at et barn flyttes til et fosterhjem uten at den totale omsorgssituasjonen er vurdert, eller at barn ikke sikres en forsvarlig omsorgssituasjon i hjemmet ved hjelpetiltak.

 

Bør lydopptak innføres som en hovedregel?

En måte å etterprøve dokumentasjonen og barnevernets fremstilling av saken er å innføre lovhjemmel for lydopptak i møte med barnevernstjenesten. Et lydopptak vil kunne føre bevis for det som skjer i lukkede møter med barnevernstjenesten, samt gi barneverntjenesten sterke insentiver til å opptre på en korrekt, saklig og balansert måte under samtaler med foreldrene. Etter min mening vil dette være med på å skjerpe saksbehandlingen til barnevernstjenesten, samt bidra til en bedre dialog mellom parter i de saker som oppfattes som en «kamp». Det vil skapes rom for en nærmere vurdering av den totale informasjonen i saken, fremfor den enkeltes saksbehandlers skjønn i saken.

Et raskt søk på google om råd i møte med barnevernstjenesten fra de private parter, gir treff på mange ulike forum hvor foreldre anbefaler hverandre å ta opp samtaler med barneverntjenesten i skjul. Søkes det imidlertid råd i forbindelse med avhør hos politiet, vil vi få svært få treff på internettforum hvor det rådes til opptak av avhørene. Bakgrunnen må være at politiet tar opp avhørene og dermed er det ikke nødvendig for vitner eller mistenkte å gjøre det samme.

Ofte oppstår situasjoner hvor foreldrene ønsker å ta opptak av samtaler med barnevernstjenesten, men hvor saksbehandler nekter. Foreldrene vil da ofte være henvist til å ta opp samtalene i skjul for å sikre bevis på at saken ikke blir korrekt fremstilt av barnevernstjenesten. Jeg vil påstå at dette er en uheldig situasjon som kan skape en større konflikt mellom partene.

Det er normalt slik at de som oppfatter seg som den svake part i saken også er den part som ønsker et lydopptak som bevismateriale. Bakgrunnen for dette er usikkerheten og følelsen av maktesløshet i møtet med det offentlige. Et lydopptak av møter med barnevernstjenesten vil derfor kunne gi foreldrene den trygghetsfølelsen de har behov for i slike saker. Foreldrene vil få anledning til å etterprøve innholdet og fremstillinger i referater i de saker hvor det faktisk oppstår tvil rundt hva som er sagt eller gjort. En trygghetsfølelse vil også bidra til et lettere samarbeid og en bedre dialog mellom partene, da de vil være oppmerksomme på at fremstillingen av deres adferd kan etterprøves.

Det å sikre muligheten til å etterprøve dokumenter og barnevernets arbeid i den enkelte sak vil sikre at undersøkelser blir helhetlige.

Kanskje vil rettsikkerheten ivaretas på en bedre måte ved å sikre etterprøvbarhet hos barnevernstjenesten, og innføre lydopptak som en hovedregel? Svaret er dessverre ikke like svart/hvit som min vurdering fremstår. Det finnes også hensyn som kan tale mot en slik hovedregel. Om det ikke blir en hovedregel, bør det innføres en hjemmel hvor barnevernstjenesten ilegges en plikt til å ta lydopptak i saker der foreldre fremsetter krav om dette.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *